onsdag 13. oktober 2010

En fiende eller en venn, enten eller.

Per-Bjarne var en gutt som nærmet seg tenårene. Han var høyest i 6. klasse, men dog like spinkel som han var høy. Han var blond i håret, men øyebrynene hans bar preg av en mørk brun farge, som han ikke hadde noe annet sted på kroppen. Han var ikke den smarteste i klassen, men var det noe han kunne mer enn andre om, så var det om motor. Om vinteren kunne man ofte se ham kjøre rundt på det enorme jordet som var utenfor huset hans, på scooter. Selv om han i realiteten ikke var gammel nok til å kjøre, var han en trygg sjåfør. Det var ofte han som tok initiativ til å kjøre hele slekta opp til hytta, hvor avstanden var en drøy mil. Likevel så man også speedometeret gå vel over 60 km/t, der han suste rundt i endeløse baner på jordet.
Perry, som klassekameratene kalte ham, hadde mange venner. Ikke mange hadde mye vondt å si om han. For om Perry noen gang hadde godteri, så delte han villig med andre, for det var bare stas. Og om noen spurte han om hjelp, var han som oftest ikke vond å be.
Men, slik som alle andre, var ikke Per-Bjarne bare fryd og gammen. Det var nemlig noen få på skolen som ikke likte ham. Hvorfor de ikke likte ham, visste han ikke. Men når de begynte å yppe seg mot ham, da tok det ikke lang tid før han var i fyr og flamme. Om noen ville ha slåsskamp, så skulle de få det. Og aldri i verden om han skulle tape. Det kunne bli stygt, litt neseblod rennende og et par skrubbsår for begge parter. Men det var alltid Perry som kom vinnende ut fra slagsmålet. Det mente han selv i hvert fall.
Kort sagt så var Perry en kamerat mot de som var snille mot ham, men en fiende for de som ikke var fullt så snille med ham. Det var enten fiende eller venn.

søndag 10. oktober 2010

Norsk

2
a) Mikael går hjem fra skolen, mens han hører rytmene fra Dimmu Borgirs ”Burn in Hell” slå mot trommehinnen. Han digger den sangen. Han mener det er et perfekt mesterstykke av en coverlåt, og at den er komponert så nydelig; Synth-linjene gjenspeiler seg i den endeløse rytmen som banker gjennom hele sangen. Gitarspillingen og bass-linjen utfyller hverandre komplett, og lager sammen med de andre instrumentene en visjon om en annen verden. Kanskje mener han dette mest fordi han nettopp har lært seg soloen i sangen, på gitar. En meget vanskelig solo, som han kan være stolt av å kunne. Han gleder seg til i morgen. Da skal han først fremføre soloen for sine kamerater på skolen. De går musikklinjen på Katta. De kommer til å tilbe ham, for de, akkurat som han, digger denne type musikk. Etter dette skal han ta turen til musikkskolen, hvor han først skal gjennomgå soloen flere ganger, før han etterpå vil fremføre den for et publikum på rundt 150 personer. Mikael gleder seg.


c) Jeg tok et stykke av pizzaen i håndplaten. Den var varm, og den rykende ferske duften fra den inntok neseborene mine. Jeg fikk gode frysninger. Min favorittpizza, biffkjøtt marinert i chillisaus, med et lite nyss av svart pepper, liggende over en gyllenbrun mozzerellaost som lå dekkende over en rimelig tynn pizzabunn. En perfekt blanding. Jeg bet av en bit og tygget lenge. Dette måtte nytes. Smakene utfylte hverandre så godt, en sterk smak preget av den litt salte osten. Det kunne ikke bli bedre. Slik skulle livet nytes.

Utvide øyeblikk


"Endelig ferdig med kanskje den hardeste skoledagen hittil i år", tenkte jeg mens jeg inntok bussen og søkte bussen etter et ledig sete. Nei, forresten, jeg søkte etter to ledige seter. God plass skulle jeg ha. Ville bare sovne i setet. Jeg kjente jeg hadde minimalt meg energi igjen i kroppen. Jeg var bestemt på ikke å bruke opp denne energien, for da ville dagen allerede være ødelagt. Jeg tok plass ved de to setene nest bakerst til høyre. Det var godt. Det var ingen som lagde unødvendig støy, og nesten hele bussen var stille. Stille nok for min del. Det eneste jeg hørte var to som hvisket til hverandre litt lenger frem, i fremste halvdel av bussen. Endelig fikk jeg litt hvile. Jeg pustet tungt ut, og lot alle mine bekymringer gli ut av hodet. ”Åh, så deilig!”, tenkte jeg, men lavt, slik at det ikke forstyrret meg.
  Mens bussen kjørte lå jeg med hodet hvilende på vinduet. Jeg så folk som strevde seg på sykkel oppover Byåsveien. Også i regnet, da gitt. Jeg hørte regndråpene treffe bussruten med behagelige slag. Jeg var på nippet til å sovne.
Plutselig ble stillheten rundt meg brutt. Jeg ble kastet ut av den behagelige drømmeverdenen jeg hadde befunnet meg i. Bråket ble bare høyere, og det kom nærmere. Idet jeg fikk mot til å åpne øynene så jeg to eldre damer gå forbi meg. Det var dem. De var kilden til rabalderet. Den ene av dem ga meg et kjent blikk, der jeg lå bredt utover to seter, og halvsov. Det var ”Ungdommen-nå-til-dags-blikket”. Og de satte seg rett bak meg. De skravlet sammen, men jeg orket ikke høre. Jeg ville bare stenge alt støyet ute. Men det bare fortsatte.
Ordene som kom ut fra botox-leppene til de eldre damene trengte seg inn gjennom øregangene mine. Jeg prøvde å stå imot. Prøvde å tenke på sauer, ullsokker og alt som jeg assosierte med avslappende ting. Men det funket ikke. Til slutt måtte jeg bare høre. Jeg klarte ikke stenge lydene ute.  De snakket om ungdommen; ungdommen nå til dags. Jeg kjente et kokende sinne bre seg gjennom blodårene mine. Det måtte være bevisst. De prøvde å gjøre meg sint, prøvde å ta fra meg den lille energien som jeg hadde igjen. Og dermed braste jeg ned i søvn, tom for energi.
Jeg våknet. Hele bussen var stille, bortsett fra en stemme lengre frem i bussen. ”Siste holdeplass, her må du av”, hørte jeg.”Søren!”, tenkte jeg. Veien hjem ble lang.