Utvide øyeblikk

"Endelig ferdig med kanskje den hardeste skoledagen hittil i år", tenkte jeg mens jeg inntok bussen og søkte bussen etter et ledig sete. Nei, forresten, jeg søkte etter to ledige seter. God plass skulle jeg ha. Ville bare sovne i setet. Jeg kjente jeg hadde minimalt meg energi igjen i kroppen. Jeg var bestemt på ikke å bruke opp denne energien, for da ville dagen allerede være ødelagt. Jeg tok plass ved de to setene nest bakerst til høyre. Det var godt. Det var ingen som lagde unødvendig støy, og nesten hele bussen var stille. Stille nok for min del. Det eneste jeg hørte var to som hvisket til hverandre litt lenger frem, i fremste halvdel av bussen. Endelig fikk jeg litt hvile. Jeg pustet tungt ut, og lot alle mine bekymringer gli ut av hodet. ”Åh, så deilig!”, tenkte jeg, men lavt, slik at det ikke forstyrret meg.

  Mens bussen kjørte lå jeg med hodet hvilende på vinduet. Jeg så folk som strevde seg på sykkel oppover Byåsveien. Også i regnet, da gitt. Jeg hørte regndråpene treffe bussruten med behagelige slag. Jeg var på nippet til å sovne.

Plutselig ble stillheten rundt meg brutt. Jeg ble kastet ut av den behagelige drømmeverdenen jeg hadde befunnet meg i. Bråket ble bare høyere, og det kom nærmere. Idet jeg fikk mot til å åpne øynene så jeg to eldre damer gå forbi meg. Det var dem. De var kilden til rabalderet. Den ene av dem ga meg et kjent blikk, der jeg lå bredt utover to seter, og halvsov. Det var ”Ungdommen-nå-til-dags-blikket”. Og de satte seg rett bak meg. De skravlet sammen, men jeg orket ikke høre. Jeg ville bare stenge alt støyet ute. Men det bare fortsatte.

Ordene som kom ut fra botox-leppene til de eldre damene trengte seg inn gjennom øregangene mine. Jeg prøvde å stå imot. Prøvde å tenke på sauer, ullsokker og alt som jeg assosierte med avslappende ting. Men det funket ikke. Til slutt måtte jeg bare høre. Jeg klarte ikke stenge lydene ute.  De snakket om ungdommen; ungdommen nå til dags. Jeg kjente et kokende sinne bre seg gjennom blodårene mine. Det måtte være bevisst. De prøvde å gjøre meg sint, prøvde å ta fra meg den lille energien som jeg hadde igjen. Og dermed braste jeg ned i søvn, tom for energi.

Jeg våknet. Hele bussen var stille, bortsett fra en stemme lengre frem i bussen. ”Siste holdeplass, her må du av”, hørte jeg.”Søren!”, tenkte jeg. Veien hjem ble lang.